Foto: Stefan Bremer / Teos

En 13 år gammel diva, en drept tenåring i Finland på 1960-tallet og vidunderlige kvinner ved vann. Finlandsvensk Monika Fagerholm (1961) skriver ville historier om jenter og kvinner.

Fagerholm publisert sin første bok i 1987 og etter den har hun skrevet en bok circa hver fjerde år. Fagerholm er en av mine absolutt favoritt forfattere og heldigvis er tre av hennes bøker oversatt til norsk, så alle dere har mulighet å bli kjent med henne.

1994 kom ut hennes gjennombrudd ”Vidunderlige kvinner ved vann”, som forteller om finlandssvensk sommeridyll på 1960-tallet. Den er kanskje Fagerholms letteste bok, men det er ikke bare lykkelig sommeridyll.  1998 laget de også en film etter ”Vidunderlige kvinner ved vann”, men jeg syns ikke filmen er særlig bra. Likevel ble Fagerholm mer kjent etter filmen.

1998 kom ut ”Diva”, som er en vill historie om en 13 år gammel jente, som er nesten som en tenårings Pippi Langstrømpe, en lidenskaplig, morsomt og begavet Diva. Definitivt en bok som du enten elsker eller hater. (Jeg elsker den!)

Etter ”Diva” kom ”Den amerikanske jenta” og ”Glitterscenen” ut. De er  som rare krimbøker, som forteller om et mord i Finland på 60-talet. En ung amerikansk jente bli funnet druknet og hele byen blir grepet av dette. Atmosfæren i bøkene er nesten som i Twin Peaks.

I 2012 kom ut hennes nyeste bok, trilleren “Lolauppochner“.

Noen sier at Fagerholms bøkene er vanskelig. Jeg syns ikke nødvendigvis det. Jeg er enig at bøkene hennes er originaler og helt ”vanlig” bøker er de ikke, men jeg syns bøkene hennes er lett å lese, så lenge at du bare våger å la deg bli revet med. Språket hennes og den måten hun bygger en historier er veldig original, men det er ikke nødvendigvis vanskelig, bare litt annerledes.

”Diva”, ”Den amerikanske jenta” og ”Glitterscenen” har alle vært nominert til Nordisk Råds litteraturpris, men hun har ikke vunnet det enda. Likevel har hun fått mange andre prisen, for eksempel August-prisen fra Sverige og Runeberg-prisen i Finland.

Jeg elsker Fagerholm så mye at det er litt pinlig. (En gang drømte jeg om et stort museum som noen hadde bygget rundt ”Den amerikanske jenta”.  Der gikk jeg i alle rommene i museet og nøt hvert sekund.) Jeg har møtt Fagerholm en gang og da fikk jeg en dedikasjon i en bok. De siste årene har jeg prøvet å finne ut hva hun skrevet til meg, men fortsatt har jeg ikke peiling. Handskriften hennes er ikke den letteste å lese…

Her har jeg skrevet om “Den amerikanske jenta” og her om “Lola oppned”.