Foto: Øyvind Eide / Nationaltheatret

For noen uker siden dro vi til Oslo Nationaltheatret for å se forestillingen “Dyrene i Hakkebakkeskogen”. Da jeg var barn var “Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen” en av mine favorittbøker og enda i dag husker jeg alle Klatremus-sanger på finsk. Datteren min kjenner selvfølgelig historien  på norsk og også hun liker den godt. Så når vi så at Nationaltheatret skulle  spille “Dyrene i Hakkebakkeskogen” kjøpte vi billetter med en gang.

Jeg vil gjøre min del for å støtte barneteater når det er mulig og i det siste året har vi sett “Mummitrollet og det usynlige barnet” på Oslo Nye Trikkestallen, “Mary Poppins” på Folketeateret og nå “Dyrene i Hakkebakkeskogen”. Når jeg var barn elsket jeg teater og den samme gleden vil jeg også tilby barnet mitt. Vi skulle gjerne gå å se barneteater hver måned, men dessverre er billetter såpass dyre (rundt tusen kroner for familie på tre) at det lar seg ikke gjøre. Men som vi alle vet, tilbyr en profesjonell teaterforestilling en helt unik opplevelse, så denne kulturelle begivenheten vil jeg gjerne investere i, så ofte så mulig.

Foto: Øyvind Eide / Nationaltheatret

Og du kan alltid stole på Klatremus! Scenografi og kostymer var fine, skuespillerne var flinke og publikum hadde  lov å synge med! Vår 7 år gammel datter syntes historien er interessant og hele familie likte showet.

Det eneste jeg savnet var litt mer originalitet og brudd med tradisjoner. Jeg vet at Thorbjørn Egners familie vil være sikker på at forfatters ønsker blir respektert og teater har ikke lov å modernisere Egners historier. Det er forståelig, siden Egner ikke “bare” var en forfatter, men også en illustratør og komponist, og han hadde en presis visjon om hvordan historiene hans skulle se ut på teaterscene. Derfor ligner alle versjoner av Kaltremus hverandre så mye. Dette er samtidig en svakhet og en styrke. Egners historier er selvfølgelig klassikere fordi de er så tidløse og fungerer så bra uten oppdatering. Et god eventyr fungerer fra generasjon til generasjon. Men samtidig, spesielt fra voksen perspektiv, hadde det vært veldig interessant å se litt forskjellige versjoner av Egner. Hvilke nye sider hadde det vært mulig å finne fra den gamle klassikker om teatrene hadde fått litt mer frihet?

Men det viktigste var at datteren min var fornøyd. Og nå er det tid å begynne å planlegge våres neste teaterbesøk. I April begynner den litt mer moderne norske klassiker “Karsten og Petra” på Nationaltheatret og på Oslo Nye Teater kjøres “Doktor Proktors tidsbadekar“, “Bukkene Bruse på badeland” og “Den Lille Filosofen“. Om til sommeren er det sikkert barneteater i Frognerparken. Vi finner sikkert opp noe!