Nesten hver gang leg leser en av Tove Janssons bøker, er jeg overbevist om at akkurat den boken er den aller beste. Om jeg leser “Trollvinter” syns jeg at den er den beste. Om jeg leser “Sommerboken” syns jeg at den er den absolutt beste. Og denne gangen leste jeg “Den usynlige barnet og andre fortellinger“, og selvfølgelig er jeg nå forelsket i den. Det er faktisk ganske logisk at det er nettopp denne Mummi-boken som er den aller beste, fordi “Den usynlige barnet”, er en novellesamling og Tove Jansson er spesielt genial når det kommer til å skrive noveller.

“Den nest minste Homsen krøp langs gjerdet. Rett som det var, lå han helt stille og kikket på fienden mellom sprinklene, så krøp han videre igjen.”

Siden jeg var barn, har jeg elsket ”En nifs historie” og fortsatt syntes jeg at den er den beste av disse novellene. En skremmende historie om den nest minste homsen, som har en veldig irriterende lillebror og en veldig vill fantasiverden. I denne novellen blir det spesielt tydelig hvor flink Jansson var å skrive om barn og for barn.

“To spioner suste ned over dem tvers over ertesengene, men Homsen skyndte seg å drepe dem.”

Hvis du ikke visste hvem forfatteren er, og om “homsene” i historien hadde erstattes med vanlige navn, ville det ta ganske lang tid før leseren til å forstå hva historien egentlig handler om.

”Hør her,” sa lillebror oppe ved grøftekanten. ”Jeg vil hjem.”

”Du kommer aldri mer hjem,” sa broren dystert. ”Bena dine kommer til å blekne på prærien og pappa og mamma kommer til å gråte til de drukner og det blir ingenting igjen i det hele tatt, og siden hyler hyenene over alt sammen.”

Tove Jansson hadde evnen til å skrive forferdelig historier. Akkurat sånne type forferdelige historier som gjorde stort inntrykk i min barndom. Janssons verden vrimler foreldreløse barn, spøkelser og sump-slanger. Du lever hele tiden på grensen av hva er sant og hva er fantasien, og det som skapt i fantasien kan når som helt blir levende.

”Her går den store spøkelsesvognen sent på natt med svære tunge hjul. En kan høre den rulle langt borte, men man vet ikke hvem som kjører den…”

”Å nei!” utbrøt Homsen og med ett frøs han. Han ble plutslig redd, fra maven og oppover. Bare for en liten stund siden fantes det ingen vogn, ingen hadde noensinne hørt om den. Så tenkte han den, og straks var den der. Etsteds, langt bort, og ventet bare på at det skulle bli mørkt så den kunne komme rullende.”

Men akkurat når alt begynner å være altfor forferdelige, og sump-slanger og levende sopp nesten spiser deg, da kommer Homsens far og tar den nest minste homsen hjem for å spise dessert. Det er akkurat denne balansen mellom skrekk og komfort som gjør Janssons barnebøker så mektige og viktige.

En annen flott novelle i boken er “Hemulen som elsket stillheten“. Jeg kommer selv fra en veldig stor familie, og derfor var det veldig lett å identifisere meg med denne hemulen:

“Han hadde en forferdelig stor familie, en mengde svære, bråkete, pratsomme hemuler som dunket hverandre i ryggen og rullet ut kolossale latterbrøl.”

Hemulen selv vil bare pensjonere seg og trekke seg tilbake i sitt eget selskap.

”Blir jeg ikke gammel snart?” spurte Hemulen en dag ved middagsbordet.

”Gammel? Du?” ropte hans onkel muntert. ”Ikke på lenge. Ta deg sammen, en er ikke eldre enn en kjenner seg.”

”Men jeg kjenner meg forferdelig gammel”, sa Hemulen forhåpingsfullt.

”Sludder og vår,” sa onkelen. ”I kveld skal vi ha fyrverkeri å kvikke oss opp med, og hornorkesteret skal spille helt til solen står opp.”

Til slutt klarer Hemulen å overbevise slektningene sine at han ønsker ensomhet og de donerer bestemors gamle stille parken til han. Ikke en gang der finner Hemulen ensomhet, men han finner i hvert fall stillheten.

Jeg syns denne Hemulen-novellen er veldig liknende en annen novelle Jansson har skrevet for voksne. I “Resa med lätt bagage” -novellen møter vi en eldre mann som vil reise alene, uten forpliktelser. Han vil ikke reise med mange ting og han vil ikke bli kjent med folk. Men ganske snart blir det klart at han ikke klarer en slik uavhengighet. Etter hvert blir han interessert i de andre passasjerene og ender opp (første motvillig) med å lytte til deres historier. Etter hvert blir han rørt av historier og begynner å ta ansvar for de andre. Noe sånt skjer også med denne Hemulen. Han ønsker å kvitte seg med de støyende slektninger, dem som alltid vil noe, og som alltid inviterer ham steder for å sosialisere og ha det gøy, men når Hemulen får en sjanse til å leve i ensomhet klarer han ikke å ignorere og glemme de andre. Heldigvis lærer Hemulen i hvert fall å sette grenser. For å gjøre små homser lykkelige, bygger Hemulen en fornøyelsespark i sin hage, men døper den til “stillhetens park” hvor det er lov a ha det gøy, men ikke lage støy. Vel, kanskje litt latter og nynne.

Jeg ble veldig rørt av denne Hemul-novellen. På grunn av alt jeg har lest om Tove Jansson tror jeg at hun må ha av og til følt seg som denne hemulen. Jansson hadde en stor behov for fred og ro, men for den verdensberømte forfatteren var det ikke lett å finne fred. (Om dette skriver hun også i “Den ærlige bedrageren“.) Disse temaene har jeg også selv tenkte mye i de siste årene. Hvordan finne en balanse mellom ensomhet og sosialisering? Hvordan sette grenser uten å fornærme? Jeg elsker den store og sprø familien min, men det er ikke alltid bare enkelt at de er så mange. Mine 3 søstrer og 5 brødrer er en stor gruppe bråkete og pratsomme hemuler og akkurat som Hemulen har jeg også lært å leve med dem. Som Hemulen endelig sukker:

“Å, så glad jeg er i slektningene mine. Og nå behøver jeg ikke engang å tenke på dem mer.”

Jeg kunne skrevet mye om alle novellene i “Det usynlige barnet”, men jeg ønsker å nevne bare en til. Novellen “Cedric” er en liten viktig perle. Historien forteller om Snusmumrikkens mors tante, som drømte om å reise til Amazonfloden, men som i løpet av årene, glemte drømmen sin og endte opp å samle vakre ting rundt seg isteden. En klok og morsom historie, som jeg anbefaler alle å lese!

Boka er kjøpt. Oversatt av Gunnel Malmström. Boka kom ut i Finland 1962, i Norge 1963 av H. Aschehoug & Co. Original tittelen “Det osynliga barnet och andra berättelser”.