“Solen stod opp, et øyeblikk glødet tåken, så var den plutselig helt borte. Ute på en helle i sjøen lå en gagelhøne, den var våt og død og så ut som en oppvridd plastpose. Sophia mente det var en gammel kråke, men farmoren trodde henne ikke.

Men det er jo vår! sa Sophia. De dør ikke nå, de er helt nye og har nettopp giftet seg, det har du sagt.

Tja, sa farmoren. Den døde nå allikevel, da.

Hvordan døde den! ropte Sophia, hun var meget sint.

Av ulykkelig kjærlighet, forklarte farmoren. Den sang og gaglet hele natten for gagelhønen sin, og så kom en annen og tok henne, og da dukket den hodet under vannet og fløt sin vei.

Det er ikke sant, skrek Sophia og begynte å gråte. Haveller kan ikke drukne, fortell ordentlig.

Da fortalte farmoren at den simpelthen hadde slått hodet mot en sten, den sang og gaglet så ubehersket at den ikke så seg for, og da gikk det som det måtte gå, akkurat da den var aller mest lykkelig.

Det var bedre, sa Sophia. Burde vi ikke begrave den?”

Tove Janssons “Sommerboken” er sannsynligvis en av verdens vakreste og klokeste bøker. Jeg har lest den flere ganger og hver gang oppdager jeg noe nytt.

“Sommerboken” forteller om en liten jente, Sophia, og hennes gamle farmor og somre de tilbringer sammen på en liten øy. I bakgrunnen finnes også Sophias far, som tilbringer somrene skrivende, samt noen naboer og venner. Men mest parten av tiden er det barnet og farmoren hennes som er i sentrum av historien. Til bokens atmosfære påvirker også Sophias fraværende mor. I begynnelsen av boken nevnes det at moren er død, og selv om hun ikke nevnes senere i boken, gir denne informasjonen en veldig spesielt atmosfære til historien.

“Sommerboken” skaper et flott bilde av den idylliske finske skjærgården, som på mange måter ligner Mummidalen. Her er store stormer og flotte fester akkurat som i Mummidalen, men likevel er boken på ingen måte bare historie om en idyll eller paradis. Boken gjennomsyres av dypt melankoli. Farmor har blitt gammel og får erfare at når en blir eldre blir hun behandles som et barn. (For eksempel til en fest inviteres ikke ”dem som er for gamle eller for unge til å være med.”) Av og til blir farmor svimmel og av og til er det ikke klart om det er farmor som tar vare på et lite barnebarn eller er det et barnebarn som tar vare på sin gamle farmor.

I boken skjer det ikke mye. Jenta og farmor går rundt øya, leser bøker, diskuterer om gud og om vennskap. Noen ganger kommer det en storm eller nye naboer, som forstår ingenting om livet på øya. Men bokens styrke er absolutt atmosfæren og diskusjonene mellom barnet og farmor.

“Det er rart med kjærligheten, sa Sophia. Jo mer man elsker en annen, desto mindre liker den andre deg.

Det er ganske riktig, bemerket farmoren. Og hva gjør man da?

Man forsetter å elske, svarte Sophia truende. Man elsker verre og verre.

Farmoren sukket og sa ingen ting.”

Den unge jenta og den gamle farmoren er begge beskrevet med stor kjærlighet og visdom. Jenta er full av ærlig vitalitet og stor frykt, litt som en annen Sophia i Tove Janssons bildebok “Den farlige reisen“. Farmor er en sliten, litt melankolsk og klok kvinne, som har beholdt sin barnlig evne til å hengi seg til lek og diskusjoner. Angivelig, er det Tove Janssons egen mor som er modell for farmoren, og jenta er Tove Janssons niese Sophia Jansson. Faren i bakgrunn er Toves bror, Mummi-tegneserieskaperen Lars Jansson. På den andre siden kan det selvfølgelig være at alle karakterene er bare ulike aspekter av Tove selv.

For meg er denne boken en av de viktigste jeg eier. Når livet gjør vondt, eller melankoli slår inn, kan jeg alltid finne trøst fra ”Sommerbokens” kloke farmor og lidenskapelig lille jente.

“Kan englene fly ned i helvetet?

Sikkert. Det kan jo være at mange av deres venner og bekjente er der nede.

Nå har jeg deg! ropte Sophia. I går sa du at det ikke er noe helvete!

Farmoren ble ergerlig og satte seg opp og sa: Jeg mener akkurat det samme i dag. Men dette er jo bare en lek.

Det er ikke noen lek, det er alvor når man snakker om Gud!

Han ville andri finne på noe så påtapelig som å lage et helvete.

Det har han gjort, det så!

Nei, det har han ikke.

Jo, et veldig stort helvete.

Farmoren reiste seg altfor fort fordi hun var sint, hele hagen veltet rundt, og hun holdt på å miste balansen. Hun ventet litt og sa: Sophia. Dette her er absolutt ikke noe å krangle om. Du må da forstå at livet er vanskelig nok som det er, om man ikke skal straffes for det etterpå. Man blir trøstet, det er jo hele ideen.”

I den norske utgaven finnes det også et veldig fint forord skrevet av Tove Nilsen.

Boka er kjøpt. Oversatt av William Heinesen (“i takknemlig til Gunnel Malmström og hennes første norske oversettelse av Sommerboken, Aschehoug 1972″). Boka kom ut i Finland 1972, senenste utgave i Norge 2012 av Heinesen Forlag. Original tittelen “Sommarboken”.