”Her er det ingen hytter, ingen koier, ingen skogvoktere. Det er ingen skumgummimadrasser, vaskeservanter, vanntanker, ildsteder, kompostdoer. Sikkert ikke mobildekning engang.”

Jyrki er en erfart backpacker, som har reist over hele finsk Lappland og de sentraleuropeiske fjellkjedene, og vil nå oppleve den virkelig ekstreme i regnskogen i Tasmania. Litt før reisen, møter han Heidi, som ser på Jyrki som en mulighet til å komme seg unna den kjedelig jobben og dominerende faren sin. Heidi bestemmer seg derfor for å dra til den andre siden av verden med Jyrki, som hun knapt kjenner.

Johanna Sinisalos “Fuglehjerne” er så spennende, at de siste sidene måtte jeg lese ute i regnet, fordi jeg  ikke klarte å vente de 3 minuttene det ville ta meg å gå fra buss stoppet og hjem for å fullføre den inne. Boken begynner relativt rolig, men etter hvert endrer historien seg til en skremmende økologisk triller og i slutt må leseren bokstavelig talt gispe etter pusten.

”Tasmanias sørkyst er vakker på kanskje samme måte son en steinete skrøning i Lappland. Der er den ingenting innbydende, ingenting som frir til en, det er et landskap som er bevisst sin egen verdi og ikke trenger å prøve å behage noen, som har råd til å være uvennlig. Det er som en aldrende mannlig Hollywood-stjerne, paulnewman, clinteastwood, som har så mange årringer i ansiktstrekkene at ingen lenger kan si at fjeset er flott, for ikke å snakke om vakkert, men som har en robust, mandig karisma som bare med sitt nærvær får folk til å tie.”

Tasmanias South Coast Track er ikke en typisk koselig skogsti, fordi Tasmanias natur er svært sårbar og isolert fra resten av verden. Reglene er strenge: det er ikke lov å bruke ild eller levne noe. Søppel, selv brukte tamponger og dopapir, må tas med seg bort fra skogen. Selv det minste søppel, som ikke hører til i skogen, kan være dødelig for miljøet.

Jyrki tar dette på alvor. Han er rasjonell, streng og utrolig irriterende. Jyrki er en backpackersnobb, som planlegger alt, kjøper bare det beste utstyret og teller hvert eneste gram av hver brødskive, som skal pakkes med. Uerfarne Heidi er mer fleksibel, men også utrolig tøff og ønsker å bevise for Jyrki, hennes far og seg selv, at hun klarer seg i regnskogen like bra som Jyrki.

”Jeg satte kruset ned på gelenderet og brukte fingrene til å rive løs en bit av rundstykket som var kjøpt i Te Anau og la den forsiktig på gelenderet. Fuglen så på biten, så på meg – uforskammet ville jeg sagt – og tok et skritt mot brødklumpen med de store, spenstige, kloaktige beina sine.

I det samme strøk en hånd over gelenderet og snappet til seg brødet, klemte det i neven og rakte, rett ut sagt dyttet det tilbake til meg.

”Det der må du ikke gjøre. Ikke noen gang”, sa en mann.

Jeg kjente hvordan jeg ble rød helt opp til ørene.

”Hva er det som er galt?” fikk jeg fram.

”Det er kea.”

Ki-a. Jeg skjønte straks at fuglen hadde fått navnet sitt etter lyden den lagde.

Mannen var en ranger, en parkvakt som bodde i Luxmoor-hytta i sesongen. ”Når de får for mye foredlede karbohydrater fra turister, orker de ikke lenger å streve for føden. Og så finner de på oversprangshandlinger.”

Jeg så bort på Jyrki. Det er ikke mulig å såre ham dypere enn å kalle ham for turist. Neseborene hans utvidet seg, og med den bratte nesen sin så han et øyeblikk nesten ut som keaen.

Rangeren fortalte at keane lever bare på tusen meter og høyere. Og de er utspekulerte og ekle som fy.”

Gradvis begynner historien å få skumlere toner. Matvarer som er livsnødvendige for turen begynner å forsvinne midt i jungelen, milevis fra de andre backpackerne. Følger noen etter dem? Prøver noen å sabotere? Eller begynner natur å slå tilbake mot den destruktiv vestlig mannen?

Sinisalos “Fuglehjerne” er en veldig spennende og interessant økologisk thriller, som ikke gir slipp på sine lesere. Boken er samtidig både underholdende og forstyrrende. Historien er lett å lese, men bokens melding er tung.

Ved siden av hovedhistorien forteller boken en forstyrrende historien om Heidis bror, en marginalisert ung mann, som ønsker å skape kaos og ødeleggelse rundt seg. Brorens historie blir mer og mer foruroligende. Hva slags sosiopat er han? Etter å ha lest boken, var det uunngåelig for meg å ikke se mistenkelig på forbipasserende mennesker. Kunne noen av disse ukjente bære i seg grusomme hemmeligheter?

“Fuglehjerne” reiser flere store spørsmål: Hvorfor må man alltid oppleve mer? Hvorfor må vi reise dit hvor naturen har ennå ikke blitt fullstendig ødelagt? Hvorfor trenger vi mer ekstreme opplevelser? Finnes det i mennesket et innebygd ønske om å ødelegge? Og kan det være at naturen en dag får nok av oss og bestemmer seg for å angripe? Og på det punktet, har vi noen sjanse til å overleve?

“Fuglehjerne” er definitivt en av de beste bøkene jeg har lest i år. Jeg håper virkelig at det snart oversettes mer av Sinisalo til norsk!

”Pungdjevelen eller den tasmanske djevelen kommer til å dø ut om noen få år. De plages av en sykdom som forårsaker ekle svulster først og fremst på hodet. Sykdommen har spredt seg over Tasmania i løpet av ti år. (…) Når den andre faunaen er ødelagt, kan man for eksempel begynne å organisere revejakt i Australia. Det ble så viselig skipet rever hit for å utrydde kaninene som så viselig ble importert tidligere. Den lokale floraen som er ødelagt av phytophthora kan erstattes med en koselig importert planteart som ikke duger i munnen på wallabiene. Da trenger man heller ikke jage dem bort fra beplantningene rundt hotellene.”

Jeg har fått boka fra Sinisalos norske forlag Vega. Oversatt av Morten Abildsnes. Boka kom ut i 2012. Original tittelen “Linnunaivot”.