Design: Ingeborg Ousland / Oktober

Sofi Oksanens første bok “Stalins kyr” kom ut i 2003 og den vekket umiddelbart stor oppmerksomhet i Finland. Den var kanskje den første finske romanen om bulimi. Anorexia hadde det blitt skrevet om tidligere, men ikke bulimi. Ikke på denne måten. Ikke slike detaljerte beskrivelser av den ”himmelske følelsen av å kaste opp”.

“Stalins kyr” var også den første finske romanen, som beskrev relasjonen mellom Finland og Estland på en så merkverdig og observant måte som Oksanen her gjør. Hvordan var det å vokse opp i Finland på 80-talet, når esterne ble ansett som annenrangs borgere? Hvordan det føltes å være en estisk jente og vokse opp i et land, der de estiske kvinnene ble ansett for horer? Aldri før hadde en finsk forfatter viset oss hvor dårlig vi finner hadde behandlet de estiske i flere tiår.

“Stalins kyr” forteller om en finskestisk Anna, en ung kvinne som lider av alvorlig bulimi. Annas mor har flyttet til Finland fra Estland, og hun nekter å snakke sitt morsmål til Anna. Moren skammer seg ikke over sin nasjonalitet, men hun bor i midten av de finske fordommene og føler at det er best å skjule bakgrunnen sin. Anna lærer det samme. Hun vokser opp med en integrert forståelse av at noe er galt. Hun er aldri finsk nok eller estisk nok. Hun er noe midt i mellom og det er ikke bra.

“Jeg forstod jo at hvis noen skulle få vite at jeg var halvblods, så ville de ha meg bare fordi jeg var russerhore, og hvis noen ikke ville ha meg, så ville de ikke ha meg fordi jeg var russrhore, en liten russisk slimfitte. Det var det mor sa. Folk ville forholdt seg annerledes til meg om de visste, behandlet meg på en annen måte, fortalt andre historier, spurt om andre ting.”

Annas forhold til familien sin er like problematisk som sitt forhold til mat. Hun har mange hyggelige minner fra Estland og familien der, men samtidlig skammer hun seg for å være halv estisk og utvikler seg en ny identitet. På samme måte skammer hun seg over kroppen sin og hennes behov for å spise. Anna overspiser og kaster opp. Hun elsker og hater Estland. Hun elsker og hater mat.

Jeg syntes det var veldig interessant å lese Annas motstridende forhold til sine to hjemmeland og hvor vanskelig det var for henne å leve mellom to kulturer. Jeg er en finsk kvinne, som bor i Norge og jeg oppdrar et barn som er halvt finsk og halvt norsk. Jeg føler ikke behov for å skjule eller skamme meg over at jeg er finsk, men selvfølgelig er jeg kjent med de fordommene som noen nordmenn har mot finnene. For mange norske representerer en beruset Matti Nykänen den ultimate finne. Nordmenn syns at vi finner er stille, litt frekke, og fremfor alt beruset. De første årene klarte jeg å le av Pekka og Toivonen -vitser, men nå finner jeg vitsene om de to drikkfeldige finske mennene bare irriterende. Jeg mener ikke å sammenligne mine erfaringene med Annas. Det er ikke mulig, rett og slett fordi det har aldri vært noen Kaldt krig mellom Norge og Finland, men av og til syns jeg det er litt tung å representere hele Finland her i Norge.

Generelt syns jeg at “Stalins kyr” er en meget god og viktig bok. Om du har ikke lest noen av Oksanen tidligere, anbefaler jeg at du begynner med “Utrensking” eller “Da duene forsvant“.  Sammenlignet med dem er “Stalins kyr” en bra bok, men bare Oksanens debut.

Boka er lånt fra bibliotek. Oversatt av Morten Abildsnes. Boka kom ut i Finland 2003, i Norge 2009 av Oktober. Original tittelen “Stalinin lehmät”.