Omslagsdesign: Solmu Design Ay/Elina Warsta

”En søppelkonteiner er en egen verden, passe liten, relativt rolig og med god beliggenhet. Du er borte fra menneskene og deres verden, men likevel midt iblant dem. Åpner du luka kan du se stjernene, og lukker du den kan du se innerste i deg selv.”

I begynnelsen av Kari Hotakainens ”Menneskets del” selger pensjonisten Salme Malmikunnas livet sitt til en forfatter for 7000 euro. Forfatterens eget liv er kjedelig og han har ikke noe mer å komme med, men den nye boka burde komme ut snart. Salme derimot har mye å komme med og en spesielt måte å formidle sitt budskap. Derfor bestemmer forfatteren seg for å prøve å kjøpe hennes historie. Salme misliker forfattere og forstår ikke hvorfor noen ønsker å skrive løgner for å leve, men fordi hun tilfeldigvis trenger penger, sier hun ja til forfatterens forslag.

På det konkrete nivå forteler ”Menneskets del” om Salme og barna hennes, men den viktigere tema bak historien er arbeidslivet og dets endringer i Finland i de siste tiårene. Salme og mannen hennes har eid en liten garnbutikk og jobbet der hardt årevis. Barna deres har klart seg veldig forskjellig i livet. En vellykket markedssjef, en annen som jobber som en telefonselger og den tredje er arbeidsledig og graver i søppelkasser for å finne mat. En nøkkelkarakter er også en konsulent, som har blitt veldig rik ved å snakke. En businessmann som selger den som kan ikke sees: ordene og ideene sine. Boken beskriver det faktum at i dag er det ikke de mest hardt arbeidende som blir de rikeste, men de mest pratsomme og prangende.

”Forrige uke hadde jeg tjuefem møter. Fem om dagen. Det blir seks liter kaffe og atten rundstykker  og tusen minutter med prating, hvis vi sier at hvert møte varer omtrent 40 minutter. Tusen minutter med prating, hvorav kanskje to med mening, og ikke engang det hvis Kähkönen er til stede. Jeg kaster bort den dyrebare tida i mitt eneste liv på å bable i vei om ubetydelig saker med ubetydelig  voksne mennesker, og selv har jeg rukket å bli til en ubetydelig pratemaskin, noe som åpenbart gjør deg fly forbanna, men heldigvis kan du fakturere anslagsvis 150 euro i timen for dette, pluss moms.”

Arbeidssituasjonen i Finland er svært annerledes enn i Norge, og når jeg leste boka begynte jeg å lure på hvor troverdig boka er i norske leseres øyne. I Norge mangler det på arbeidskraft, men i Finland har vi ganske stor arbeidsledighet. I Norge kan alle finne i hvert fall en slags jobb, men i Finland kan også de høyt utdannende lett bli arbeidsledige. Jeg har selv bodd i Helsinki ved siden av ”brød kø”. Jeg vet ikke om alle norske lesere vet hva brød kø en gang er. Der kirke eller en annen frivillig organisasjon deler gammel brød og andre matforsyninger gratis til de fattige. Og ikke bare til fylliker eller narkomane, men også til fattige arbeidsledige, pensjonister og barnefamilier. I Finland er fattigdommen så mye tilstedeværende enn her i Norge at det kan være vanskelig til norske å forstå. I meg vekket denne boka en sterk hjemlengsel. Dette er mitt Finland. Den fattige og litt shabby land ved siden av den glade og bortskjemte Norge.

”Jeg skulle ikke egentlig vært her. I denne køen, altså.

Det er ingen av som egentlig skulle vært her. Ikke begynn med det der, for jeg vet hvordan det ender. Eller la meg gjette. Du var høyt oppe da du falt, ikke engang Batman har falt fra sånne høyder. Og du skulle ikke ha falt, for både genene dine, vitnemålene, bakgrunnen og arbeidserfaringen pekte i en helt annen retning. Ikke sant?”

Selv om boka beskriver viktige og triste temaer er den samtidlig også veldig morsom. Hotakainens måte å fortelle er vittig, og karakterene hans er veldig sympatiske og nøyaktig beskrevet.

Jeg ble selv veldig rørt av måten Hotakainen beskrev innvandreren Bikos dårlige språkferdigheter. Akkurat de samme tankene og følelsene har jeg  selv opplevd her i Norge! Lengselen etter å kunne uttrykke meg på en nøyaktig og presis måte slik som jeg kan på morsmålet mitt!

”Allerede i begynnerkurset i finsk hadde han fått en fornemmelse av at han aldri kom til å lære språket så godt at han ville kunne uttrykke seg selv helt og fullt. Språket var en spasestokk som en krøpling kunne holde seg oppe med. Krøplingen står og skjelver i vindfanget til kjøpesenteret og kommer seg aldri inn for å beundre det enorme vareutvalget.

Han skulle gjerne ha fortalt om tankene sine i lange bisetninger og de presise adjektivene. Det ergret han grenseløst at det bare fantes ett eneste menneske i landet som visste nøyaktig hva han følte. Maija. Alle de andre befant seg en språklengde unna, et sted langt borte, i horisonten.”

Dette var den første Kari Hotakainens bok som jeg leste, men absolutt ikke den siste. I 2004 vant Hotakainen Nordisk råds litteraturpris og siden den har han vært ganske populær også her i Norge. I dag finnes det i hvert fall fire Hotakainens bøker som har blitt oversatt til norsk. Jeg anbefaler for å prøve!

Boka er lånt fra bibliotek. Oversatt av Tor Tveite. Boka kom ut i Finland 2009, i Norge 2011 av Cappelen Damm. Original tittelen “Ihmisen osa”.