Foto: Reeta / Les! Lue!

“Når livet har gått imot henne siden, tenker Tove: Takk og lov, jeg går i hvert fall ikke lenger på skolen!

Mummitrollet trengte aldri å gå på skolen. Det finnes ingen skoler i Mumidalen. De greier seg likevel!”

Visste dere at norske Tordis Ørjasæters biografi om Tove Jansson er den eneste forfatteren selv deltok i å skrive og senere godkjente? Sannsynligvis gav Jansson  Ørjasæter tillatelse til å intervjue henne nettopp fordi hun som norsk var “outsider” nok, og fordi biografien var rettet mot barn istedenfor voksne.

Når Tordis Ørjasæters bok “Møte med Tove Jansson” ble utgitt i 1985 var Tove allerede over 70 år gammel. Ørjasæter reiste til Finland for å intervjue Tove og på grunnlag av disse samtalene, skrev hun denne veldig varme og pene biografien for barn. Jeg husker jeg leste den første gang som barn og jeg likte den veldig godt allerede da.

Biografien fokuserer i stor grad på Toves lykkelig barndom og dens innvirkning på hennes liv som kunstner, forfatter, karikaturtegner, tegneserieskaper og dramatiker. Ørjasæter kobler mange episoder fra Toves liv til universet i mummibøkene. For eksempel, i “Trollvinter” møter vi en liten ekorn, som har sin modell i virkeligheten:

“Presis klokken fire hver morgen krafset ekornet på vinduet og vill inn og leke. Leken bestod i å klatre på Tove. Det trodde visst hun var et tre. Dødstrett og søvnig kom Tove seg ut av sengen hver morgen, åpnet døren, tok på seg en svær islender og stilte seg med armen ut. Så klatret og hoppet ekornet fort fort rundt omkring på Tove-treet og ut på armene – rundt og rundt Tovestammen.

Så var det en høstmorgen at Tove bare sov videre, for ikke noe ekorn hadde vekket henne klokken fire. Var det en kråke som hadde tatt det? Eller kanskje det hadde funnet seg en barkebit og brukt halen som seil og dratt til en annen øy for å finne seg en make?

Tove lot arbeid være arbeid, tok på seg islenderen som ekornet var vant til, og drog ut til alle øyer omkring, plystret og ropte på ekornet. Til slutt måtte hun gi opp, og savnet det veldig.

Året etter hadde det frivillige brannkorpset i Borgå, byen på fastlandet innenfor øya, utflukt til en øy. Etterpå stod det i lokalavisen at klokken fire om morgenen hadde et ekorn tatt seg inn i teltet og klartet rundt på alle de søvnige brannmenn. At ingen av dem hadde hatt vett til å reise seg og vært tre for ekornet, tenkte Tove.”

Boken har mange fine anekdoter og historier om Tove, men sitt kjærlighetsliv vil hun ikke si noe. I den første halvdelen av boken forteller Tove hvordan hun var forelsket i guttene på skolen og i den siste deler refererer hun til sin partner Tuulikki Pietilä som “god venninne”, men sier fast:

“Men kjærligheten holder vi utenom, den er ens egen private opplevelse.”

Boken er svært sjarmerende og Ørjasæters måte å snakke til leseren er svært komfortabel. Det føles som at leseren får komme med til Toves atelje, sette seg ned og lytte til historiene. Av og til kommer Tove plutselig på at her skrives det nå en bok for barn og legger inn små pedagogiske råd i historien:

“”Kjære,” sier Tove, “skriv slik at ingen andre får lyst til å klatre på tak. Skriv et det er farlig. Skriv at det blir mareritt av slikt.””

Biografien beskriver også de utfordringene Tove møtte. Det blir særlig klart hvor mye Tove hatet skolegang, og hvordan hun aldri følte at hun hørte hjemme med de andre. (En følelsen, som dessverre mange unge leserne kan identifisere seg med!) I tillegg forklares det hvordan forlag i begynnelsen avviste mummibøkene, men Tove gav ikke opp. En ung leser får en følelse av  at etter vaskeligheter kan alt fortsatt ende godt. Og når Tove var en liten elev og ikke fikk brev med glansbilder av de andre jentene, ba hun:

Bilde/Kuva: © Moomin Characters™ / http://tove100.fi

“Kjære Gud – gi meg brever

Kjære Gud – la meg bli populær

Kjære Gud – la dem merke at jeg finnes

Visst ble hun bønnhørt! – men Gud hadde god tid, sier Tove. Alt fikk hun: brever, berømmelse, popularitet. Til og med vil man lage figur av henne i vokskabinett. Og nå får hun også glansbilder fra barn i hele verden som skriver brev til henne. Men når voksne journalister kommer og spør mange unødvendige spørsmål, da kjenner hun inni seg følelsene fra hun var skoleelev og vil helst slippe å svare.”

Boka er lånt fra bibliotek. Kom ut i Norge 1985 av Gyldendal.