Omslag: Junn Paasche-Aasen / H Aschehoug & co

I Finland har ulike forlag begynt en kampanje som prøver å få folk å lese mer noveller. ”Novelli palaa!” -prosjekt har fått en nettside og arrangert ulike aktiviteter. ”Novelli palaa” er en ordspill som betyr både ”Novelle brenner” og ”Novelle returnerer”. Jenni fra bokbloggen “Koko lailla kirjallisesti” har utfordret andre bokbloggere å lese flere noveller, så da er vi i gang…

Jeg leste Tove Janssons novelle “Blomsterbarnet” fra hennes novellesamling “Dukkehuset“. I begynnelsen av novellen møter vi et blomsterbarn Flora og venninnene hennes. De er som karakterer fra Françoise Sagans klassisk “Vel møtt, vemod”, en gruppe sorgløse unge mennesker, “som alle hadde ligget med hverandre”.

Men da gifter Flora seg med en eldre amerikansk mann og flytter til Los Angeles. Først sender Flora lange brev til vennene og forteller om “det nye huset, haven, svømmebassenget, lystyachten, utrolige fester der nesten alle gjestene var berømt av en eller annen grunn“. Seinere kommer det bare postkort fra ulike steder i verden. Flora som rir på kamel og Flora som ligger ved siden av badebasseng. Vakre Flora som lever så fantastisk liv! Hun ber venner å komme på besøk, men krigen spolerer planene.

30 år seinere dør Floras ektemann. I sitt selvmordsbrev ber ham om tilgivelse og forteller at pengene er borte. Flora bestemmer seg for å returnere hjem. Hun skriver til sine gamle vennene og sier at hun vil  fortsette der de slapp. Hun vil høre alle hemlighetene! “Så mye har skjedd, et halvt liv!”

Men det er ikke så lett å komme hjem. Alle prøver å finne den gamle tonen. Vennene vil være høflig, men alle har sine egne liv og bekymringer: jobben, barnebarna, helsen… Floras foreldrene er døde, hun har ikke barn. Flora kjøper en liten leilighet og litt etter litt begynner hun å stenge seg inne. Det føles så enkelt å ringe til butikken og bestille blomsterbukett og en flaske champagne med levering. Det går fint å feste alene og minnes alle de utrolige reisene… “Mer og mer ble verden rundt henne hyllet inn i en vennlig tåke.”

“Blomsterbarnet” rørte meg mye. Jeg kan ikke identifisere meg med Flora, som har levd hele sitt liv som et naivt barn. “De forstår, kjære herr Shoon, forklarte Flora, jeg er så tvers igjennom upraktisk! Og det aller verste for meg, enten De tror det eller ei, er alt som angår penger. Tall! Det er simpelthen en sans jeg mangler, er det ikke fælt? Hun la hodet på skakke og smilte. Jeg er et håpløst menneske og jeg vet det!” Men naiv, barnslig Flora er også så elskeverdi! Hun påminner meg om Truman Capotes Holly Golightly. Du bare må elske henne!

Dessuten syns jeg at det er veldig interessant å lese om en karakter som kommer tilbake til sitt hjemmeland etter mange år i utlandet. Selvfølgelig er det mye lettere å holde kontakt med gamle venner i dag enn det var i 1978, da Jansson skrevet denne novellen. Men jeg tror at det må finnes noe likende enda i dag. Jeg har hørt så mange historier om utflyttede som har blitt deprimert når de returnerer til hjemlandet sitt. Hvem og hva kommer du egentlig  tilbake til? Hvordan føles det at alt har endret? Er det mulig å tilpasse seg tilbake? Jeg vet ikke. Jer er ikke sikker hvor skal jeg bo resten av livet mitt. Kanskje blir det her i Norge, kanskje flytter jeg tilbake til Finland en dag. Da må jeg forsikre meg om at jeg ikke blir et håpløst blomsterbarn. Enda hun er så søt og vakker, overlever hun ikke i virkeligheten.

Boka er kjøpt. Oversatt av Gunnel Malmström. Original tittelen til novellesamlingen “Dockskåpet och andra berättelser”.