”Jeg lever, jeg lever!”

Myten sier at disse var Aleksis Kivi (1834-1872) sine siste ord. Det finnes mange myter om Finlands nasjonalforfatter og det er ikke alltid lett å vite hva er fakta og hva er fiksjon rundt Aleksis Kivi.

For eksempel, vet vi ikke hvordan Finlands nasjonalforfatter så ut. Det finnes ingen fotografier av ham og alle tegninger og portrett er laget etter Kivis død. Det er mulig at han ikke så ut som dette bildet av ham.

Det vi vet er at hans ekte navn var ikke Aleksis Kivi.  Alexis Stenvall ble født i 1834 i Nurmijärvi, som er en liten by ganske nær Helsinki. Familien hans var fattig. Han hadde 3 brødre og en søster som døde når hun var 13 år.  Stenvall måtte avbryte skolegangen på grunn av fattigdom, men han fortsatt å studere alene og seinere studerte han ved universitet i Helsinki.

Når Stenvall var 26 år byttet han navnet sitt til Aleksis Kivi og vant en skrivekonkuranse med sin ”Kullervo”-skuespill. Etter dette sluttet Kivi å studere og besluttet å konsentrere seg om skrivingen.

Kivi giftet seg aldri og fikk ikke barn. Han var forelsket et par ganger, men foreldrene til kvinnene syntes at en fattig forfatter var ikke bra nok  frier. Kivi bodde mange år hos den 20 år eldre Charlotta Lönnqvist, men ingen vet sikker om dette var en kjærlighets affære eller om Lönnqvist var bare en velgjører som ville hjelpe den unge forfatteren. I hvert fall er det sikker, at uten Lönnqvist sin hjelp, hadde hele finske litteratur sett annerledes ut.

Før Aleksis Kivi var den finske litteraturen skrevet nesten bare på svensk. Aleksis Kivi var ikke den første forfatteren som skrev på finsk, men han var den beste og mest kjente og brukte det finske språket på en veldig personlig måte. Kivi har hatt utrolig stor innflytelse på forfatterene som kom etter ham.

Kivi skrev nesten alle verkene sine mellom 1863-1870. Han bodde alene på landet, var fattige og hele tiden sykere og mer deprimert. Uavhengig av vanskeligheter i livet hans, skrev Aleksis Kivi mange fine skuespill og dikt, som ”Nummisuutarit” og ”Lea” og den første store finske romanen ”Sju brødre”.

”Sju brødre” forteller om 7 brødrene, som bor sammen i skogen. En dag bestemmer en prost at guttene må lære seg å lese. Det går ikke så bra, men er utgangspunktet til mange ville eventyrer. Boken er morsom og underholdende og er skrevet med et helt unikt språk. Når ”Sju brødre” kom ut i 1870,  i en serie på fire hefter, skrev Finlands fremste litteraturkritiker August Ahlqvist i sin anmeldelse, at historien var dypt primitiv og en skam for finsk litteratur. Ahlqvist likte ikke bokens vulgære språk og det bilde boka gav av det finske folke. I dag er ”Sju brødre” en av de mest kjente og elskede bøkene i Finland, men Aleksis Kivi fikk selv aldri oppleve denne anerkjennelsen. De siste årene i livet hans var Kivi syk, fattig, deprimert og alkoholisert. Han var pasient på mentalsykehus og døde hos broren sin, når han var bare 38 år gammel, før ”Sju brødre” kom ut i bokform.

I alt skrev Aleksis Kivi 12 skuespill, noveller, en diktsamling og en roman. ”Sju brødre” er oversatt til over 30 språk. På norsk har det blitt oversatt tre ganger. Versjoner som kom ut 1939 og 1960 er oversatt fra svensk og bare den siste versjon som kom ut 1997 er oversatt fra det originale finske manuskrifte.

10.10. feirer man i Finland Aleksis Kivi sin dag, men det heter også den finske litteraturens dag. Kivi er vår nasjonalforfatter og i løpet av årene har Aleksis Kivi vært en viktig inspirasjon for mange finske artister. Blandt annet har forfatterne Veijo Meri og Hannu Mäkelä skrevet bøker om Kivi, Eino Leino har skrevet en av hans best kjent dikt om Aleksis Kivi og Jean Sibelius har tonesatt Kivis berømt dikt ”Mitt hjertes sang”. Det er også laget tre filmer om Aleksis Kivis liv.

Selv liker jeg spesielt godt Kivis dikt. Han skriver veldig pent og mange av hans dikt er tonesatt.  En av de vakreste og tristeste er ”Mitt hjertes sang” som finnes i slutt av ”Sju brødre”. I denne vuggevisen forteller en mor til sitt barn om hvor vakkert og lykkelig det er å bo i Tuonela, dødsriket.

Tuonis lunder, nattens lunder!

Fin en sandens vogge under.

Dit vil jeg bringe mitt gullbarn.

 

Der er godt for barn å bie.

Der i lunden under lie

gresser de Tuonelas hjorder.

 

Der er godt for barn å hvile,

der om kvelden trygt å smile

båret av Tuonelas jomfru.

 

Der er godt for barn å være.

Gyllenvogga vil deg bære.

Silkesvansfuglen vil synge.

 

Tuonis lunder, fredens lunder!

Fjernt fra farer, fjernt fra funder,

fjernt fra den villfarne verden.

Oversatt Nøste Kendzior.